VANLIG GRÅULV
Vanlig gråulv (Canis lupus lupus)
Vanlig gråulv (Canis lupus lupus) er en underart til arten gråulv. I Norge og Sverige kalles den også ulv, varg, skrubb og gråbein. Andre steder kan den gå under navn som europeisk ulv eller eurasisk ulv. Det siste er mest dekkende, siden den er utbredt i både Europa og Asia.
Den vanlige gråulven blir normalt ca. 65-75 cm (hanner kan bli opp mot 90 cm) i skulderhøyde og veier gjerne omkring 30-50 kg (typisk 40 kg i Norge/Sverige). Tispene er noe mindre (ca. 80-85 % av hannen). Den største ulven man kjenner til i Norge veide ca. 65 kg da den ble drept.
Vanlig gråulv har en langstrakt kropp og forholdsvis lange lemmer. Den har tett pels med variabel farge, der grå er grunnfargen i forskjellige nyanser. Den har også innslag av hvitt, sort og rødbrunt til gulbrunt. Haletippen er sort og halen kraftig og buskete. Leggene er lysere (nærmest hvite) enn kroppen.
Skog-, steppe- og ørken
Hvorvidt disse varietetene faktisk er varieteter eller egne underarter er omdiskutert. De har tidligere blitt sett på som egne underarter av gråulvarten, men ny forskning peker i retning av at de egentlig er vaieteter av vanlig gråulv. De listes derfor opp her som det.
Canis lupus campestris (asiatisk ørkenulv)
Canis lupus desertorum (steppeulv)
Canis lupus chanco (kalles også Canis lupus laniger) (mongolsk ulv, også kalt tibetansk ulv og koreansk ulv)
I Norge er elg hovedbyttet for ulven, men den tar også rein, rådyr, sau, storfe, rødrev og bever og mye annet. Ulven er ganske fleksibel med hensyn til kosten. Den jakter i flokk for å nedlegge store dyr, eller alene for hare eller annet småvilt. Det hevdes at den er «skogens renovatør», i og med at den primært tar svake og syke dyr, og derfor holder bestanden av byttedyr i «god form». Forskning viser at ulven er en effektiv og rasjonell jeger. Den jakter på bytte som gir mest igjen for innsatsen. I Norge har det vist seg at elgkalver utgjør omkring 70 % av kostholdet. Resten fordeles over gruppene med en overvekt av drektige elgkuer og eldre elgkuer.
Mye tyder på at ulven som toppredator kan gi positive ringvirkninger i biotopen den lever i, gjennom å påvirke adferden hos byttedyrene og å regulere mengden av dem. I Yellowstone ble 31 kanadiske ulver satt ut på midten av 1990-tallet, idag er antallet ca. 500-600. Tallet på elg som er hovedbyttet, har gått ned, men frykten for ulv holder også elgen borte fra elvebredder og åpne sletter, slik at forskjellige løvtrær og busker har fått anledning til å gro opp. Dette har gitt positive ringvirkninger for fugler og andre dyr. Ulvene har dessuten mer enn halvert prærieulvbestanden, noe som er positivt.