NY-GUINEA SYNGEHUND
Ny-Guinea syngehund
Ny-Guinea syngehund (NGS) er en hunderase som tilhører underarten dingo (Canis lupus dingo), en underart av gråulv (Canis lupus). Den finnes først og fremst i fjellskogene på Ny-Guinea i Melanesia. Den er en såkalt pariahhund og rasen oppsto trolig for mer enn 6.000 år siden.
Ny-Guinea syngehund minner ganske mye om den afrikanske basenjien, men er bredere og tyngre enn denne. Også den svært karakteristiske sangen har klare fellestrekk med basenjiens jodling. Disse hylene minner om en blanding av regulære ulvehyl med overtoner og hvalsang. Og naturlig nok er det denne sangen som har gitt opphav til det merkverdige navnet. Den har også klare fellestrekk med australsk dingo , men er mindre og har en mer ensartet pelsfarge. Begge tilhører underarten dingo.
Ny-Guinea syngehund er stort sett gylden rødbrun/rustrød med mørkere innslag i hårtuppene på bakparten og halen, hvit på undersiden av halsen og forran på brystet, nederst på beina (sokker) og ytterst på haletippen. Skallen er bred (har fellestrekk med Thai ridgeback) og snutepartiet har ofte sort maske, men masken kan variere noe i omfang. Pelsen som sådan er tett og middels kort. Også ørene er mindre enn hos dingoen og er bredere ansatt.
Ulikt vanlige tamhunder har syngehunden forholdvis mye lengre rovdyrtenner i forhold til størrelsen (lengden) på skallen (ca. 10% av lengden eller mer). Den lever trolig av forskjellige små pattedyr, men den nøyaktige dietten er uklar. I størrelse blir den ca. 35-43 cm i skulderhøyde og veier ca. 8-14 kg. Kroppen er ca. 70-90 cm lang og halen ca. 22-28 cm.
Ny-Guinea syngehund er den eldste av pariahhundene, og klart den mest opprinnelige av de alle. Navnet har den fått etter den karakteristiske varierende klangen i hyling (de bjeffer ikke).
Til å begynne med har rasen trolig vært bare delvis domestisert, men har så blitt helt vill igjen. Den ble trolig bragt til Ny-Guinea av de innfødte (under steinalderen) og levde der uforstyrret inntil i 1957 da den ble «oppdaget» av forskere fra vesten. I dag er rasen sterkt utrydningstruet i sitt naturlige habitat på Ny-Guinea.
Syngehunden holder først og fremts til i fjellskogene på Ny-Guinea, der den trives i høyder godt over 3.000 moh. Den ernærer seg primært på småvilt, men kan også ta større dyr av og til.
Tispene har normalt løpetid en gang om året (slik andre ville canider har), men om hun ikke blir drektig har den en unik evne til å få enda en løpetid. Dette skjer normalt i løpet av 4-12 uker etter den første perioden. Et slikt mønster har aldri tidligere blitt registrert blant canidene.
Rasen var tidligere klassifisert som Canis lupus hallstromi (oppkalt etter Sir Edward Halistrom), men ble omklassifisert som dingo i 1969. Det er imidlertid fortsatt stor uenighet omkring denne klassifiseringen. Non mener til og med at det kan være snakk om en helt egen art (Canis hallstromi), men det er kanskje tvilsomt.
Ny-Guinea syngehund blir ikke en like god familiehund som den austalske dingoen, men det går fint an å sosialisere de til slike formål. Forutsetningen er at man har nødvendig erfaring med ville dyr, begynner tidlig og er fult klar over at den vil forbli rovlysten hele tiden.
Rasen anerkjennes også som sådan av NKC (National Kennel Club), CKC (Continental Kennel Club) og ARBA (American Rare Breed Association).