New Page 1

Ulven er et myteomspunnet dyr. Som et symbol for alt fra åndelig veiviser til Fanden sjøl, har "gråbeinen" vært opphavet til en rekke myter og fortellinger. Rollen ulven spiller i disse historiene er vidt forskjellige, fra stolt og rak hjelper hos cherokee-indianerne til morderisk djevelhund i vest-europeisk folklore. En ting er sikkert; ulven er et vesen som gjennom alle tider har satt sinn og fantasier i kok. Et dyr mange har ment, og fortsatt mener mye om.

Gråulv

Om arten

Ulven var tidligere vanlig over store deler av verden, men finnes nå kun i deler av Nord-Amerika, Europa, Midtøsten og i Asia.Den regnes som hundens forfar og er i stand til å produsere levedyktig avkom med vanlige hunder, såkalte ulvehybrider. «Såkalt» fordi en blanding mellom f.eks. vanlig gråulv (norsk ulv) og hund ikke i egentlig forstand er en hybrid, men en bastard.

Habitat

Gråulven er en meget tilpasningsdyktig art, som blant annet finnes i ørkenstrøk, skogområder, fjellstrøk og arktisk tundra.Denne arten er den mest tallrike av ulveartene. Den har en rekke underarter, både i Amerika (kalt amerikanske underarter) og i Europa og Asia (kalt eurasiske underarter). Arten må ikke forveksles med underarten vanlig gråulv (Canis lupus lupus), som bl.a. lever her i Skandinavia og kalles enten «gråulv» eller bare «ulv».

Beskrivelse

Gråulvens størrelse og vekt varierer i henhold til geografisk spredning. Normalt blir ulver ca. 70-80 cm høye, opptil 150 cm lange og ca. 30-50 kg tunge, men det finnes underarter som er både større og mindre. Tispene oppnår normalt 87-98% av hannens kroppslengde og veier ca. 80-85%. I vill tilstand lever disse ulvene i ca. 4-8 år (3-4 i Norge), men i fangenskap kan den bli nærmere 16 år gammel.

*De største ulvene (som lever i de store skogene i Latvia, Hviterussland, Alaska og Canada) kan bli inntil 160-165 cm i kroppslengde, dertil kommer halen på inntil 52 cm. Skulderhøyden kan komme opp i 100 cm og vekten kan nærme seg 80 kg. Til sammenligning var den største ulven som er skutt i Norge ca. 65 kg (ref: Norsk Skogbruksmuseum, Elverum)

*De minste ulvene lever i Vest-Asia og på den arabiske halvøya. Den kan nå en kroppslengde på ca. 80 cm og har en hale på inntil 29 cm. Vekten er normalt rundt 20 kg.

Fargen på pelsen er svært variabel. Slik har den nordamerikanske gråulven riktignok grå pels, men vanligvis tenderer fargen mot beigegrå og rødbrune innslag. I arktiske områder tenderer fargen mot det hvite, og det finnes også nærmest helt sort ulver.

Ulven er svært bereist. Sammen med reven er den det landlevende pattedyret som har hatt størst geografisk utbredelse i verden. I et vell av farger og størrelser har ulven ult (og uler) sammen med sine artsfrender i en rekke ulike biotoper, fra arktisk tundra til skoger og steppelandskap, til alle tider. Det er fra ulven, det største av alle de ville hundedyrene, vi har avlet frem tamhunden, menneskets beste venn.

Ulven er et flokkdyr. Hver flokk, som normalt består av 2 til 8 individer, ledes av en hann og en hunn; det såkalte alfa-paret. Nærmest alfaparet står betahannen (men det finnes ingen betatispe) Det råder en strengt hierarkisk rangordning innad i flokken der alle kjenner sin plass. Alfa-paret innehar en rekke privilegier; de stiller alltid først i køen under måltider, de har enerett på å markere flokkens revir for å advare fremmede ulver og de er vanligvis de eneste som har lov til å parre seg og få avkom. Dette fører til at flokkens øvrige medlemmer nesten utelukkende er etterkommere av alfa-paret. Derfor kaller vi også flokken for en familiegruppe. Ikke alle som fødes forblir i flokken; mange eventyrlystne ulver, gjerne hannene, drar ut i ettårsalderen på jakt etter en make og sitt eget område.

Ulven passer godt på territoriet sitt. Fremmede ulver (og også hunder) som krysser grensen til et revir, kan i verste fall risikere en kjapt eksekvert dødsstraff hvis de blir for nærgående. For å sørge for at uvedkommende vet hva de går til, er alfa-paret påpasselig med å markere territoriets ytterkanter med urin, ekskrementer og duftspor fra kjertler som finnes under potene. Dette er som regel nok til å holde utenforstående ulver unna. Uling er en annen måte for flokken å markere sin tilhørighet til området på, i tillegg til å formidle hvor i reviret man befinner seg til andre familiemedlemmer. Størrelsen på de ulike revirene varierer. Gjennomsnittet i Skandinavia ligger på 500-1.000 km².

Ulven foretrekker, som rovdyr flest, en kjøttfylt meny. En voksen ulv (1 år) kan fortære 4-6 kg kjøtt, hår og bein i døgnet, men er også i stand til å faste i flere uker dersom det er mangel på mat. Ulven jager som oftest i flokk, og velger ut de svakeste individene blant byttedyrene, en taktikk som påvirker hjorteviltet langt mer positivt enn som følge av menneskelig forvaltning. Det å jage sammen øker ikke bare sjansene for å felle et bytte, det minsker også risikoen for den enkelte ulv. I jakt på store byttedyr som hjort eller elg er det nemlig slett ikke uvanlig at ulv pådrar seg skade. Ulven tar for det meste hjortevilt, men stiller seg heller ikke fremmed for rein eller bever. I Norge er ulvens - og andre rovdyrs - innhogg i besetninger av sau og tamrein blitt et økende problem.

Ulven og Sør-Skandinavia

Ulven er i dag det sjeldneste av de store rovdyrene her til lands. Historien viser at det ikke alltid har vært slik. Frem til midten av 1800-tallet var ulven svært vanlig både i Norge og Sverige. Så, i løpet av siste halvdel av det 19. århundret, fulgte en periode med intens jakt, fellefangst og bruk av giftåte. Det tidligere så utbredte rovdyret møtte 1900-tallet med en sterkt redusert bestand. Det harde påtrykket hadde ført til at de eneste steder man kunne finne skandinavisk ulv var i grensetraktene mot Sverige og Finland.

En ny kraftig avskytning fant sted rett etter den 2. verdenskrig, og på 60-tallet fantes det kun noen få streifdyr igjen. Den totale skandinaviske bestanden bestod på denne tiden av 1-10 dyr. Denne utviklingen medførte at Sverige fredet ulven i 1965 og at Norge fulgte etter i 1973. Etter dette har ulvebestanden sakte, men sikkert vokst i Sør-Skandinavia. På 80-tallet ble nye ungekull påvist i Sverige, men først i 1997 kunne man sikkert dokumentere at ulven igjen ynglet på norsk side av grensen. Dette var første gang ulv hadde født valper på norsk jord de siste femti år! De siste tallene, fra vinteren 2000/2001, viser at vi har minst 10 ulveflokker i Sør-Skandinavia som til sammen utgjør 52 - 70 individer. Foruten disse er det funnet spor etter 3-4 revirmarkerende par (alfa-par) og 36 - 39 andre ulver uten flokk-tilhørighet.

Ulven i Skandinavia

I 2004/2005 var det ca. 85-120 ulv tilsammen i Norge og Sverige. Det ble født 13 valper i den svensk/norske ulvebestanden i 2004, men genetisk sett står den svakt dersom ikke stammen snart får tilførsel av nytt blod. Graden av innavl er for stor med tanke på populasjonens vitalitet for framtiden.

Frykten for ulv

I folketroen i Skandinavia har ulven tradisjonelt vært selve symbolet på trussel og fare gjennom mer enn 1 000 år. I dag hører vi om foreldre som er redde for å sende barna alene på skolen og om voksne mennesker som ikke tør bruke utmarka i frykt for ulven, og bøndene tilskriver ulven drap på så meget bufe at overslagene avvises heftig motstand fra zoologer som mener at tallene er hinsides virkeligheten.

Men er ulven virkelig så farlig for mennesker?

Joda, både ulv og andre rovdyr har potensiale til å være farlige for mennesker, men ikke i en slik grad den gjerne framstår i folketroen. Frykten for ulv må nok for en stor del tilskrives at manges forestillinger om ulvens vaner og væremåte har sine røtter i eventyr og skrøner. Som følge av dette har det bestandig versert skrekk- og eventyrlignende historier om folk som enten er blitt drept eller angrepet av ulv. I så måte kan eventyret om "Rødhette og ulven" stå som et eksempel. Barn har gjerne fått høre disse fortellingene i en alder der de lett lar seg skremme og påvirke. Frykten for å bli spist av ulv har så blitt sittende igjen som en naturlig del av den menneskelige forsvarsmekanisme. Man skal være klar over at mange av de nifse eventyrene og skogens farer som foreldre fortalte sine barn, tjente til å skremme dem fra å vandre rundt på egen hånd og gå seg vill, eller å falle i seksualforbryteres vold - men uten å foregripe den seksuelle oppdragelse i for ung alder.

På 1800-tallet var det vanlig at husdyr ble ført på beite av barn helt ned i 8-9-årsalderen. Men til tross for dette finnes det bare ett dokumentert tilfelle der ulv har drept et menneske i Norge, og det var for omkring 200 år siden.

Kilde: WWF og Wikipedia